Det er ikke døden som gjenskaper verden,
døden er treffsikker,
døden flommer ut av øyet,
men det er ikke tårene som gjenskaper verden.
En slakter grer håret,
en slakter henger opp en okseskrott,
en kalv derimot står helt stille
og slikker månens buk til det svir i tunga.
— fra A Sensitive Time, 1993
Og en dag er alt stille, sola står ikke opp
og så går den ned, det regner ikke og så øser det
over flyplassen, kafébordet
og Camus’ amerikanske dagbøker.
Tida er stum og likegyldig,
den blå himmelen bare ugyldig.
Men så en dag er alt stille og sola synker uavbrutt.
Jeg går over rullebanen, jeg snur meg
og så snur jeg meg aldri mer.
— fra The Motor Milky Way, 1994
Vi går inn i en mørkere tid,
ensomheten slår ut allerede i svangerskapet,
legger seg i hvert jævla atom
og en hvilken som helst gnager overlever oss glatt.
Skjorta henger under månen, en veps summerer
og natta trenger dypere.
Men hvorfor er vi redde:
fabrikken står opplyst mellom trestammene;
vakker og sånn vi husker den,
og kjærligheten; det virkelige arbeidet,
venter i hjertet.
— fra The Motor Milky Way, 1994
Vi åpner natta, vi eter og etterlater
og ingenting er endelig.
Vi går rett hjem og forsvinner
mellom alt vi glemmer å ta imot.
Vi tror litt mindre enn sola
og litt mer enn en fyrstikk.
Vi tenker at frelse er noe herk
som henger igjen i kroppen,
sånn stillheten gjør.
— fra The Motor Milky Way, 1994
Jeg åpner døra mot sollyset,
hva skal jeg med den store poesien.
Jeg er tretten år og står på et gatehjørne,
sot i ansiktet, en død bikkje i armene.
Etter mange år forstår jeg betydningen
(jeg sitter på en trapp
og pannen er svart og opplyst):
hvem sier fellet er større enn hånda
når den rykker 1øs gresstuster
og gravlegger en bikkje,
hvem sier evigheten forstår mer
enn fingeren som stryker et kne,
knipser vekk et sandkorn
eller plukker løs sårskorpen
og setter blodet fri.
— fra The Motor Milky Way, 1994
Han går gatelangs med trafikken
i ryggen og en rappa melkeflaske under armen.
Tolv år og det ensomme kruttet
har allerede forskansa seg i blodet.
Han finner et flak sølvpapir på en trapp
og det var bare det som mangla.
Det lysner bak fabrikkene; byen tror
den våkner, men det er bare tida
som ikke merker at den råtner.
— fra The Motor Milky Way, 1994
Det er minnene ikke blikket som gjennomlyser
horisonten når den krølles sammen eller gjentas.
Det er alltid sånn med høsten:
vinden har sine uttrykk, landskapet slår seg vrang
og likevel; mor børster av den lyseblå kåpa
og jeg tenker at jeg ikke lenger tenker
på døden, på det uanstendige i å være menneske:
at ingenting savner oss som vi.
— fra The Motor Milky Way, 1994
Han vraker et sår, holder på varmen
og på alt som gløder
fra tidlig til seint i september.
Hun er en kortklipt guttejente uten sorger,
sitter og ser duene fylle horisonten
mens han triller klinkekuler inn i skumringen.
Hun er et pinglete nærvær,
et langbeint skrev og når tinga er OK:
en grein som skraper
mot kjønnet hans.
— fra The Motor Milky Way, 1994
To skritt bak deg far, havbruset er skifer og skum og stranda fornekter ikke ønsket om å være nær, om å sovne inntil ryggen din etter måltidet av brød og salami. Du legger deg ned mellom sandbankene med en arm over ansiktet og vi snakker om sylindre og motordeler, men stemmen din har tapt seg eller er det hørselen min. Du reiser deg og starter bilen, du kjører langs brenningene og jeg veit ikke om du drar eller nærmer deg. I det oppjagede høstlyset ligner du en emigrant på nåde eller slutten på et kort århundre.
— fra The Motor Milky Way, 1994
Han er aleine, han kler på seg og hun gjør det samme. Hun sier hun ikke er den lille jenta hans, men han er ikke redd så lenge tida ikke virker, øyet virker og munnen er vakrere. Nede i gata starter november: bygningene på den andre sida skygger for dagslyset, trafikken virvler opp skum og søpla presses sammen i kontainerne. Men sett fra en annen kant av byen, minner hotellrommet om en kapsel mista i verdensrommet, en dypere søvn eller en stille og bleik tilintetgjørelse.
— fra The Motor Milky Way, 1994
Etter orgasmene, da vi stanser nede på fortauet og du stryker tre fingre over underleppa oppdager jeg en rift i det livet jeg aldri hadde. Soloppgangen når ikke fram til det vesentlige, søvnen og den unødige sjela befinner seg i en svalere sone og høstens glans; den bare er. Du forteller (fullstendig rolig) om poplene på en eng for lenge sida. Kommer du noengang tilbake, spør jeg, men du svarer ikke, kanskje fordi det alltid er et nesten i ordet aldri.
— fra Anticamera, 1996
Så er ennå en årstid tømt, en brun Citroën passerer lavt og vi står stille i to skygger. Avskjeden begynner i det lille rommet, men vi finner tilbake til et finere urverk, til fargene i regnet. På denne tida av året er Paris en stjerne utvida av mørket, et gjensyn med noe vi bare har sett i drømme.Vi sover knapt, vi snakker i søvne om det latterlige i å reise inne i alle reisene, alle hastighetene.
— fra Anticamera, 1996
tter den lange reisa fra søvnen åpner du ut mot den lille balkongen og det tørre, hvite lyset gjør vondt: Det er refleksene fra glasset i drivhusene, deler av sola, noe i de atomiske strukturene. Du strekker deg, Avengers‑trøya er for liten og bakhodet lyser. Jeg tenker at jeg vil være et tre, leve i flere hundre år; urørlig, absolutt urørlig.
— fra Anticamera, 1996
Utpå ettermiddagen synes tingene omkring oss å overstige sine proporsjoner: Noe rødt folder seg ut under en sky og ullgenseren i sanden trekker til seg taushet, en slepebåt passerer langsomt og verden er brått uten fonetiske oppheng. Tenkningens historie er kortere enn tanken og dette er en strand å fryse fast i.
— fra After Forever, 1997
i møttes bare 4 ganger og aldri annet enn tilfeldig, men da jeg så henne komme ut fra den engang ærverdige, nå forfalne kinovestibylen, hadde jeg allerede gitt henne et navn: Hun stanset rett foran meg (hvit kjole, uregelmessige åndedrag). Senere sa hun at hun ikke husket hendelsen, men jeg fortalte at jeg likte ansiktet hennes, at skyer minnet om det.
— fra After Forever, 1997